Eneste veganer i en kjøttetende familie

Denne dagen begynte ikke særlig bra. Den siste timen har jeg ligger i sengen og oppført meg som en over-hormonell tenåring med hjertesorg. Ikke det at jeg er hverken over-hormonell, tenåring eller har hjertesorg heller… Nei, de som også er den eneste veganeren i sin omgangskrets vet hva jeg snakker om…

Det hele begynte til frokost i dag. Når alle er hjemme pleier vi å spise frokost sammen, uansett om det er hverdag eller ferie. Jeg synes det er ganske koselig å starte dagen på denne måten, man får liksom et bedre forhold til de man bor sammen med. Som regel da…
Vi satt og snakket om alt og ingenting og jeg begynte å snakke om hvor glad jeg var over at det har blitt startet en veganergruppe på Facebook for oss som bor i Bergen. Til nå har jeg på en måte følt meg veldig alene, men det å se at det er andre i nærheten som også ser hvilke grusomheter som foregår bak de smilende fjesene på reklamene, er en veldig god følelse. Alle trenger en gruppe der de kan føle seg hjemme, uansett hvilken sak eller overbevisning det gjelder.

Men før vi kommer inn på selve konflikten, la meg fortelle dere litt om hvordan min familie står i forhold til veganisme. Min familie består av to lillebrødre, en mamma og en pappa + en hund. Begge brødrene er svææært skeptisk til maten min. Den eldste av dem lever på pizza, ostesmørbrød, kebab og cola, mens den yngste er ganske altetende. Han er den som smaker på min mat og synes det er godt (han er mitt lille håp, selv om han er altfor glad i kjøtt til noen gang å spise noe i nærheten av vegansk…) Mamma er som regel støttende og synes det er interessant. På den andre siden mener hun at man ikke skal være sunn «hele tiden», hun har for eksempel spurt meg om jeg har orthorexi… Som om det å spise store mengder sjokolade hver dag er orthorexi! Og så var det pappa da… Han er det nærmeste du kan komme total kjøtteter, carnivore på engelsk. Rødt kjøtt, store biffer, egg, bacon… you name it. Grønnsaker er noe han har på tallerkenen fordi han føler han bør… Og det er gjerne ikke store mengder heller…

Nåja… Over til «the problem at hand».

Pappa spurte da om jeg ikke kjente noen veganere allerede, fra å være aktiv i NOAH, men der er det egentlig ikke så mange veganere som man skulle tro… Og av en eller annen grunn ble samtalen dreid inn på at jeg, som en respektfull gjest, burde legge til side mine verdier og spise kjøtt/dyreprodukter i et selskap hvis ikke noe annet ble servert… WHAT THE FUCK?!?!?!?!

Begrunnelsen hans var at «det handler ikke om meg», at man skal vise respekt for vertskapet. Da jeg prøvde å kontre med at jeg heller ville la være å spise, begynte han å kjefte og smelle og kalle meg respektløs. Hvorfor er jeg respektløs for å holde på mine verdier?! Hvorfor skal jeg bli syndebukken her?! Ja, jeg synes å spise dyreprodukter er fryktelig uetisk. Men jeg sier da aldri noe, selv når jeg sitter ved middagsbordet og ser de jeg er mest glade i i hele verden lange innpå med dyr av ulike slag. For å være ærlig blir jeg skikkelig dårlig av det, men jeg prøver så godt jeg kan ikke å kommentere det.

Mamma blandet seg også inn og beskyldte meg for å kalle dem mordere og diverse annet… At jeg var en såkalt «verdensmester i veganisme». At jeg ikke nødvendigvis trengte å spise kjøttet, men kunne spise grønnsaker som lå på samme fat som det kjøttet gjorde, hvis ikke noe annet var tilgjengelig. Da kan jeg liksågodt la være å spise, synes jeg. Hvorfor skal selskap dreie seg om maten!? Jeg trodde det var folkene man besøkte som telte noe, ikke hva man spiste?!

Så nå sitter jeg på rommet mitt, ansiktet rødt og hovent, med døren låst. Jeg er sulten fordi jeg løp fra frokostbordet med maten halvspist tilbake, men jeg vil ikke gå opp for å finne noe å spise fordi jeg vet at foreldrene mine er der. Da blir det nok en konfrontasjon, noe jeg bare ikke orker nå…

Er det virkelig meg det er noe galt med? Er dette min skyld at frokosten ble ødelagt? Burde jeg virkelig fire på mine verdier, og dermed min identitet hvis en situasjon som «krever det» skulle dukke opp?

Jeg vet virkelig ikke lenger. Alt jeg vet nå er at jeg gleder meg til å få mitt eget sted, der jeg bestemmer hva som blir satt på bordet, der jeg slipper synet av døde dyr på fat hver dag, flere ganger om dagen…