‘Tiggerpiken’ av Alice Munro

Jeg har prøvd å virkelig fordype meg i disse novellene til Munro, en for en. Som en særdeles mørk og dybderik sjokolade som jeg lar smelte på tungen, kjenner smaken av tunge, deilige, meningsfulle ord skli nedover tungen og legge seg som en liten kompakt stein i magen. Denne steinen krever nemlig fordøyelse, helst over lang tid. Jeg må ligge å smatte på ordene, filosofere over setningene, smile over vendinger, samt rynke pannen over innfløkte metaforer.

Til tross for den enkle skrivemåten, karakterene som nesten uten unntak er unge jenter eller kvinner som står på randen av de voksnes verden – i den limbo som befinner seg i tilværelsen mellom barn og ansvarlig, mellom lek og alvor. Disse kvinnene og jentene er alle spesielle, til tross for at de deler denne vektløfter tilstanden i intetheten, et sted hvor man bare kan vente, stille betrakte begivenheter uten å kunne kommentere eller irettesette.

Som en ung kvinne selv, finner jeg ofte at jeg personifiserer meg med disse kvinnene. Deres liv kunne lett vært mitt, hadde jeg oppvokst på en annen tid og et annet sted. Essensen i deres kommentarer og betraktninger er ikke bundet fast med sterke rep til et geografisk sted eller en spesiell tidsperiode – den er universal og evigvarende.

I denne novellen, på den annen side, fant jeg at jeg sakte, men sikkert, mislikte Rose. Det var ikke så mye løgnene hun fortalte Phillip som var problemet, selv om det også førte til en del skurring, men løgnene hun fortalte seg selv var verre. Hun tør ikke innrømme overfor seg selv, iallefall ikke før etterpå, grunnene bak handlingene sine. Ordene hun lar strømme ut, enten for å forsvare seg selv eller angripe andre, virker ikke som de er knyttet til Rose i det hele tatt. Det hele er en påtatt maske, hvor hun er den eneste maskerte i hennes eget personlige maskeradeball. Til tross for den stive, gammeldagse, misogynistiske holdningen til Phillip er han gjennomsiktig. Han forteller ingen løgner, han vet hva han ønsker seg. Det er nettopp dette som driver Rose mot randen – hun vil slåss, kjempe, få ham til å vise fysisk hvor mye hun betyr for ham. Men selvfølgelig er dette bare en unnskyldning hun forteller seg selv fordi hun ikke tør å stå ansikt til ansikt med sannheten – hun ønsket trygghet, fikk det, og innså at det ikke var for henne.

Rose’s innstilling på slutten av novellen, hennes bestyrtelse over Phillip’s grimaser mot henne, overraskelsen over at han ikke lenger ville gi henne flere sjangser – denne selvopptattheten som sakte har blitt en del av hennes personlighet… Kanskje var den der fra begynnelsen av. Problemet med Rose er at hun, til tross for usmakelige falskheter, er menneskelig. Hennes handlinger er ikke utenkelige, unormale, eller umoralske i den store helhet. Hva som gjør at jeg misliker henne slik, kan til og med være at jeg ser meg selv i henne, og at jeg derfor oppdager at jeg, ved min antipati for henne, gjør meg skyldig i den samme villigheten til å stå ansikt til ansikt med mitt indre, den kjernen som gjør meg til den jeg er. For hvis ikke jeg kan akseptere denne kjernen, hvordan kan jeg forvente at noen andre vil det?

Frykten for å ikke aksepteres, å bli stengt ute, å være uelsket, sitter dypt i menneskenes hjerter, så dypt at vi er villige til å forkaste andre for å hindre være egne mørke hemmeligheter.