Eneste veganer i en kjøttetende familie

Denne dagen begynte ikke særlig bra. Den siste timen har jeg ligger i sengen og oppført meg som en over-hormonell tenåring med hjertesorg. Ikke det at jeg er hverken over-hormonell, tenåring eller har hjertesorg heller… Nei, de som også er den eneste veganeren i sin omgangskrets vet hva jeg snakker om…

Det hele begynte til frokost i dag. Når alle er hjemme pleier vi å spise frokost sammen, uansett om det er hverdag eller ferie. Jeg synes det er ganske koselig å starte dagen på denne måten, man får liksom et bedre forhold til de man bor sammen med. Som regel da…
Vi satt og snakket om alt og ingenting og jeg begynte å snakke om hvor glad jeg var over at det har blitt startet en veganergruppe på Facebook for oss som bor i Bergen. Til nå har jeg på en måte følt meg veldig alene, men det å se at det er andre i nærheten som også ser hvilke grusomheter som foregår bak de smilende fjesene på reklamene, er en veldig god følelse. Alle trenger en gruppe der de kan føle seg hjemme, uansett hvilken sak eller overbevisning det gjelder.

Men før vi kommer inn på selve konflikten, la meg fortelle dere litt om hvordan min familie står i forhold til veganisme. Min familie består av to lillebrødre, en mamma og en pappa + en hund. Begge brødrene er svææært skeptisk til maten min. Den eldste av dem lever på pizza, ostesmørbrød, kebab og cola, mens den yngste er ganske altetende. Han er den som smaker på min mat og synes det er godt (han er mitt lille håp, selv om han er altfor glad i kjøtt til noen gang å spise noe i nærheten av vegansk…) Mamma er som regel støttende og synes det er interessant. På den andre siden mener hun at man ikke skal være sunn «hele tiden», hun har for eksempel spurt meg om jeg har orthorexi… Som om det å spise store mengder sjokolade hver dag er orthorexi! Og så var det pappa da… Han er det nærmeste du kan komme total kjøtteter, carnivore på engelsk. Rødt kjøtt, store biffer, egg, bacon… you name it. Grønnsaker er noe han har på tallerkenen fordi han føler han bør… Og det er gjerne ikke store mengder heller…

Nåja… Over til «the problem at hand».

Pappa spurte da om jeg ikke kjente noen veganere allerede, fra å være aktiv i NOAH, men der er det egentlig ikke så mange veganere som man skulle tro… Og av en eller annen grunn ble samtalen dreid inn på at jeg, som en respektfull gjest, burde legge til side mine verdier og spise kjøtt/dyreprodukter i et selskap hvis ikke noe annet ble servert… WHAT THE FUCK?!?!?!?!

Begrunnelsen hans var at «det handler ikke om meg», at man skal vise respekt for vertskapet. Da jeg prøvde å kontre med at jeg heller ville la være å spise, begynte han å kjefte og smelle og kalle meg respektløs. Hvorfor er jeg respektløs for å holde på mine verdier?! Hvorfor skal jeg bli syndebukken her?! Ja, jeg synes å spise dyreprodukter er fryktelig uetisk. Men jeg sier da aldri noe, selv når jeg sitter ved middagsbordet og ser de jeg er mest glade i i hele verden lange innpå med dyr av ulike slag. For å være ærlig blir jeg skikkelig dårlig av det, men jeg prøver så godt jeg kan ikke å kommentere det.

Mamma blandet seg også inn og beskyldte meg for å kalle dem mordere og diverse annet… At jeg var en såkalt «verdensmester i veganisme». At jeg ikke nødvendigvis trengte å spise kjøttet, men kunne spise grønnsaker som lå på samme fat som det kjøttet gjorde, hvis ikke noe annet var tilgjengelig. Da kan jeg liksågodt la være å spise, synes jeg. Hvorfor skal selskap dreie seg om maten!? Jeg trodde det var folkene man besøkte som telte noe, ikke hva man spiste?!

Så nå sitter jeg på rommet mitt, ansiktet rødt og hovent, med døren låst. Jeg er sulten fordi jeg løp fra frokostbordet med maten halvspist tilbake, men jeg vil ikke gå opp for å finne noe å spise fordi jeg vet at foreldrene mine er der. Da blir det nok en konfrontasjon, noe jeg bare ikke orker nå…

Er det virkelig meg det er noe galt med? Er dette min skyld at frokosten ble ødelagt? Burde jeg virkelig fire på mine verdier, og dermed min identitet hvis en situasjon som «krever det» skulle dukke opp?

Jeg vet virkelig ikke lenger. Alt jeg vet nå er at jeg gleder meg til å få mitt eget sted, der jeg bestemmer hva som blir satt på bordet, der jeg slipper synet av døde dyr på fat hver dag, flere ganger om dagen…

Raw fudge!

Nå er det en liten stund siden det dukket noen raw oppskrifter opp her på bloggen, men jeg spiser fremdeles mesteparten av maten min raw. Jeg liker ikke prosenter, så jeg kommer ikke til å gjette hvor mye av kosten min som er raw. En god del får vel holde som forklaring!

En ting jeg har holdt fast på, er at desserter alltid skal være raw. Dette er av flere grunner, men raw desserter er enklere enn varmebehandlede og de er, etter min mening, mye mye bedre! Dette er iallefall tilfelle for denne oppskriften her!

Min kjære kusine og jeg bestemte oss i helgen for å besøke mormor og morfar. Hverken hun eller jeg hadde sett de to gamle på en god stund så da tenkte vi at vi kunne bruke en fri lørdag til litt sosialt. Så da hoppet vi på bussen og dro av gårde til en veldig koselig kveld med (myyye) gratis mat og kos! Tror det er et mormor-fenomen å prøve å stappe så mye mat som mulig inn i oss på minst mulig tid… Godt var det uansett!

Men før vi dro, kokkelerte jeg litt. Jeg liker ikke å komme tomhendt på besøk til folk, spesielt ikke til folk der jeg vet vi vil bli veldig godt tatt vare på. Noe godt og kjapt måtte til. Etter en liten mental gjennomgåing av innholdet i skap og skuffer kom jeg på denne superenkle fudge-oppskriften! Den ligner litt på den typen man ofte bruker i raw kakedeig, men er en del fastere (og klissete!)

Raw sjokofudge!

3 håndfuller mandler (gjerne bløtlagt, dette var en impulsoppskrift så jeg brukte vanlige)
2 ss raw kakaopulver
6 dadler
1 ss agavenektar
1 ts kanel
1 ts kardemomme

Ha alle ingrediensene i en food processor. Kjør lenge til du har en veldig tykk, klissete masse uten store nøttebiter. Det kan være du må holde på en liten stund! Hvis du bruker dadler som trenger bløtlegging, vil jeg anbefale en 30 minutter i lunkent vann først! Jeg bruker iranske dadler, de er litt mindre enn medjool-dadler, men mye mykere og søtere! Perfekt i denne oppskriften!

Ha deigen på et vanlig fat og form til et rektangel (eller hvilken form du vil). Skjær opp i små ruter. Vet ikke hvor godt disse holder seg, siden omtrent alle ble fortært veldig fort, men et par dager i kjøleskap skulle de nok tåle! Kos dere!!

 

 

Middags-havregrøt

Her er jeg igjen! Ser dere at jeg har forandret litt her og der på bloggen? Jeg har det med å ville ha forandringer ganske ofte, både på bloggen og in real life. Så det vil nok skje igjen, før eller senere! Men akkurat nå er jeg fornøyd!

Dette er en oppskrift jeg laget etter å ha lest minst 4 forskjellige blogginnlegg fra 4 forskjellige bloggere om såkalt «savoury oatmeal» eller, som jeg kaller det på norsk, middags-havregrøt.

Middags-havregrøt er ikke søt slik som den havregrøten man ofte spiser til frokost er. Den inneholder gjerne litt mer salte krydder og i tillegg en god del grønnsaker. NAM! Siden havregrøt er en av mine DESIDERT favorittretter, kunne jeg ikke la denne gå fra meg. Det var bare å dra ut havregryna og grønnsaksskuffen og sette i gang!

Middags-havregrøt
Grøten:

Ca. 1,5 dl havregryn
Vann
1,5 ss nutritional yeast
Litt muskat
Litt svart pepper

Tilbehør/topping:

2 store sjampignon, grovt hakket
1/2 rødløk, finhakket
1 ts kokossmør
Litt spisskummen (cumin)
Litt salt og pepper
Litt garam masala
1 ss soyasaus
Ca. 3 gafler med sylteagurk (you know, når du fisker dem opp fra glasset med en gaffel!)
2 ss mais
1 vårløk

Start med tilbehøret. Smelt kokossmøret i en kjele. Ha i sopp og rødløk og stek sammen med spisskummen, salt, pepper, garam masala og soyasaus. Sett til side.

Kok opp havregryn i vann på samme måte som vanlig havregrøt. Tilsett nutritional yeast, muskat og pepper. Ha over i en skål og topp med sopp og løkblandingen, sylteagurk, mais og vårløk. Jeg synes det var veldig morsomt å lage en liten «leir» til hver ting og spise litt herfra og litt derfra. Soppen var definitivt min yndlings»leir», med sylteagurken på en andreplass! Neste gang tror jeg at jeg vil steke vårløken sammen med soppen.

Du kan bruke hva du har av tilbehør. Fra de blogginnleggene jeg leste ble det brukt alt fra marinert tofu til salsa og spaghetti-saus. Kanskje hummous hadde vært godt på? Hmm… hvorfor ikke? 😀

Give Away hos søte Ragnhild!

Alle sammen, våkn opp! Ragnhild gir vekk Booja Booja-sjokolader!

Ragnhild er personen bak bloggen Ragnhild Nordrum og jeg har fulgt bloggen hennes en god stund nå. Hun skriver mye om raw mat (helst sjokolade!) og trening, samt mange bilder av herlige SMOOTHIES! Hun har også en liten obsession med granatepler.

Booja Booja er noe jeg ikke har smakt enda, men som jeg har hatt lyst til å prøve kjempelenge! Derfor passet jo denne give away’en midt i blinken 😉

Så kom igjen folkes, hiv dere på! Dere vil vel ikke la denne sjangsen gå fra dere?!

Utrolig linsesalat med et hint av søtt!

Dette var enda en av de rettene denne uken der jeg hadde maks 30 minutter på å lage maten min på. Linser to the rescue!! Denne lille belgveksten er en utrolig næringsbombe. Visste du for eksempel at 100 gram røde tørkede linser inneholder 50% av anbefalt daglig inntak av jern? Dette er en bonus for oss veganere, som mange ganger kan lure litt på hvor vi skal få tak i de forskjellige mineralene. Her har dere en liten oversikt over næringsinnholdet i røde linser pr. 100 gram:

Energi: 337,94Kcal
Protein: 28,06gram
Karbohydrater: 57,09gram
Fett: 0,96gram
Fiber: 10,7gram
Betakaroten: 23mcg
Vitamin B2: 0,24mg
Niacin: 2,62mg
Vitamin B6: 0,53mg
Folat: 433mcg
Vitamin C6,2mg
Kalsium: 51mg
Jern: 9,02mg
Natrium: 10mg
Kalium: 905mg
Magnesium: 107mg
Sink: 3,61mg
Selen: 8,2mcg
Kopper: 0,85mg
Fosfor: 454mg

Imponerende, ikke sant!?

Denne middagsretten inneholder linser, i tillegg til masse grønnsaker og krydder. Jeg må med hånden på hjertet si at jeg har funnet en ny yndlingsmåte å tilberede linser på! Dette var virkelig en veldig, veldig smakfull rett som er ferdig på rundt 15-20 minutter!

Linsesalat med søtt i
60 gr. tørkede røde linser
1/2 brokkoli, bare toppene
5 cm ingefær (jeg liker veldig godt ingefær, reduser hvis du ikke gjør det!)
120 ml vann
Splash av appelsinjuice, cirka 2 ss
Cumin (spisskummen på norsk)
Curry
Garam Masala
Muskat
Litt soyasaus, cirka 1 ss
1/2 rød paprika
1 appelsin
1 håndfull rosiner

Ha linsene i en gryte sammen med vann, appelsinjuice og krydder + ingefær. Jeg måler aldri opp krydderne mine, men tar litt av hvert. Her brukte jeg nok mest cumin og minst muskat. Prøv deg fram med den mengden som passer deg. La linsene koke i cirka 7 minutter. Skjær brokkoli i bite-store stykker og legg over linsene. Ikke bland, bare legg dem på toppen slik at de blir dampet. Hell over soyasausen og legg på lokket. La det koke videre i cirka 5-6 minutter til.

Hell over på et fat og topp med oppskåren appelsin, paprika og rosiner. Jeg kan love deg at smaksløkene dine kommer til å takke deg! Brokkoli inneholder en del kalsium og hvis du spiser vitamin C sammen med kalsium, vil kalsiumet lettere bli tatt opp i kroppen! Dermed bør du gjøre det til en vane å spise C-vitamin sammen med kalsium-rik mat, særlig hvis du er veganer eller raw!

And now; some FOOD PORN!

Miss Scarlet’s Beet Soup

Lurer du på hvorfor jeg kalte denne suppen for Miss Scarlet?
To grunner.

1) Fargen og

2) Det bildet jeg får når jeg tenker på ingrediensene er bildet av en 50-talls jente, tykt svart hår, forførende øyne streket opp med kullsort øyesminke og knall røde lepper. I hånden holder hun et glass med mørk, rød vin.

Okay, okay, jeg skal gi meg! 😛 Men dere må innrømme det gir et bra bilde, sant?! Tanken på å lage denne når jeg kom hjem etter en lang og slitsom dag på skolen var virkelig alt som holdt meg oppe… Hvorfor er det slik at lærere legger alle store prosjekt til cirka samme uke? Har omtrent ikke hatt tid til å sove, mye mindre finne på fancy oppskrifter! Det har gått mye i frukt, mat jeg har fryst ned fra tidligere og havregrøt denne uken 😛

Men denne lille herligheten er virkelig alt jeg trengte for å komme meg og bare nyyyte smaken av earthy, dype smaker.

Miss Scarlet’s Beet Soup
1 ts kokossmør
1 rødløk
1 gulrot
2 store rødbeter
5 dl vann
En splash av en god rødvin
1 ts rosmarin (tørket)
1 ts salvie (tørket)
1/2 ss agave
Salt (smak deg fram)

Begynn med å steke gulrot og løk i smøret til løken er blitt gjennomsiktig. Splash i vinen og la det surre sammen med krydderne. Benytt tiden til å skrelle rødbetene og skjære dem opp i like store skiver. Hvis de er veldig store, del skivene i to på midten. Ha i gryten sammen med de andre ingrediensene, rør litt rundt og ha i vannet. La omtrent 1 dl være igjen, i tilfelle du vil ha suppen tykkere eller tynnere.

La suppen koke en god stund. Jeg lot den koke i omtrent 30 minutter. Ha den så i en blender. Viktig: Har du et lite hull i lokket, ta ut det lille målebegeret og legg et ark papir over. Dette er fordi suppen er varm og hvis du har blenderen helt lukket, kan dampen og varmen forårsake blenderen til å eksplodere! Og jeg vil iallefall ikke ha rødbetesuppe over hele kjøkkenet!

Når suppen er godt blendet, ha tilbake i gryten og varm opp igjen. Ha i agave og salt. Server sammen med noen gode knekkebrød eller en skive brød. Jeg spiste min porsjon suppe med min variant av Mjuugly sine raw rugbrød laget uten soltørket tomat og 1 stor ts av curry og cumin, i tillegg til en heftig dose cayenne. SPICY!

Give away hos Hege!!

Hege, hos bloggen «A case of me» har akkurat startet en give away i anledning ett-årsdagen til bloggen sin! Selvfølgelig kunne jeg ikke dy meg, jeg måtte være med på denne herligheten!

Premien er boka «The inner world of farm animals» av Amy Hatkoff. Denne boka er full av vakre, herlige bilder av dyr vi kanskje ikke er så vant til å se daglig. Dyr som sauer, gjess, kalver, kuer osv. Dette er dyr som fortjener like mye kjærlighet som «vanlige» dyr som hunder og katter! Bare fordi de er «out of sight» betyr ikke at de også skal være «out of mind»!

Hvis du fremdeles spiser kjøtt så vil jeg anbefale å bla igjennom denne boken og tenke over hvem det faktisk er du spiser!

Her kan du finne give away’en

Og Hege, jeg håper jeg vinner!! 😀

Rainbow-paradise salad

For et navn! Og for en salat!! Denne lille herligheten ble til i et anfall av kraftige cravings for frukt, samtidig som jeg ville ha i meg litt grønnsaker og grønt. Så i skikkelig Sigrid-stil kombinerer vi!!! Ingen kombinasjon er for merkelig her i huset 😉

Jeg mener det, jeg satt og virkelig ‘mm’et og ‘aaah’et mens jeg spiste denne! Takk og lov for at jeg satt alene og ingen hørte meg! Mat er virkelig min yndlings»hobby» xD Get a life, right? Nah, I’ll just get some chocolate instead! 😀

Okay, slutt med mine merkelige anekdoter. Over til oppskrift og BILDER!

Rainbow-paradise salad
1 banan
1 eple
1 rødbete (liten)
1 håndfull med salatmix (jeg hadde en blanding med spinat, rød bladsalat, ruccola og romano)
3-4 ss kikerter
1 håndfull rosiner
2 håndfuller cashews (en på salaten og en til å spise ved siden av! 😉 NAM!
1 ss tahini
Litt sitronpepper (eller, om du er meg, MASSE sitronpepper!)

Start med banan og eple. Kutt bananen i tynne skiver og legg i bunnen av skålen. Skjær eplet i små biter og hell over. Fortsett med salatmixen og skjær rødbeten i så tynne skiver du klarer. Ha oppi sammen med de andre tingene. Topp salaten med tahini og sitronpepper. Jeg rørte bare litt for å blande ingrediensene noe, men ikke mye. Jeg likte godt at jeg fikk slike lag med forskjellige smaker! Øverst har du den salte, crunchy smaken av tahini, sitronpepper og rødbeter, bare brutt av små stikk av sødme fra rosinene og deilig kremete cashewnøtter. Så kommer frukten som en slags dessert i selve måltidet på slutten. Fantastisk!

Og er du ikke sulten enda, så ta en titt på disse bildene!!

Veganisme kan brukes feil!

Jeg leste akkurat en fantastisk god artikkel på eco-health.blogspot.com: Skinny Bitch and Bulimic Vegetarians. Det var virkelig et tankevekkende innlegg. Siden den var veldig lang, skal jeg prøve å korte den ned her for dere, slik at den kommer i korte trekk.

Artikkelen begynner med å ta opp den svært populære boken «Skinny Bitch» som peker til veganisme som «the way to go» for å gå ned i vekt, bli sunn og, framfor alt, bli sexy. Det nevnes ikke at grusomheter mot dyr blir begått daglig for å gi kjøtt på tallerkenen til familier over hele den vestlige verden eller at kjøttproduksjonen ødelegger planeten vi lever på. Nei, denne boken dreier seg om å gå ned i vekt og BLI der.

Jeg begynte selv å lese denne boken, men la den fra meg etter kanskje to kapitler. Språket som blir brukt er bare så utrolig degraderende! Kvinner er som kjent svært lettpåvirkelige når det kommer til kroppsstørrelse og hvordan man «bør» se ut. Skinny Bitch treffer disse kvinnene rett der det svir. Med språk som:

You need to exercise, you lazy shit,» «coffee is for pussies» and «don’t be a fat pig anymore.
If you can’t take one more day of self-loathing, you’re ready to hear the truth: You cannot keep shoveling the same crap into your mouth every day and expect to lose weight.

Personlig klarte jeg bare ikke å forholde meg til å bli skjelt ut av en bok som promoterer en sunn livsstil. Tanken bak boken er kanskje god, men det å skape en følelse av skyld og selv-hat hver gang man leser i den er så feil som det bare kan bli. Til og med jeg, som er på vippen av «undervektig» på BMI-tabellene, fikk tanker om hvordan kroppen min ikke var slik den burde være. Jeg mener, det var jo fremdeles fett å ta av?

Jeg blir så SINT av at kvinner og samfunnet forøvrig spiller opp under denne tanken om at tynn=sunn. Jeg har en veldig tynn bestevenninne som absolutt ikke er så veldig sunn, hennes kosthold består av sjokolade, brødskiver og iskrem. Jeg har også venner som er større, men som spiser store salater, frukt og fullkorn. For å være ærlig vil jeg våge å si at disse siste er et bedre forbilde.

Artikkelen fortsetter videre med å gå over til PETAs reklamekampanjer, som lenge har blitt kritisert for sine veldig misogynistiske bilder og plakater. Kvinner blir sett på som noe objektivt, de blir sammenlignet med «kjøtt» som kan konsumeres. Og merk dere, de kvinnene som brukes av PETA er ikke «kvinnen i gata». De er berømte skuespillere, musikere eller artister som faller inn under samfunnets definisjon av «vakker». Ved å fôre kvinner dette synet, øker man mengden av personer som fortsetter å hate seg selv, å se seg selv i speilet blir en deprimerende tirade av degraderende setninger. Er det virkelig slik vi burde se oss selv?!

I mellom disse to hovedpoengene i artikkelen opplyses det om at personer som blir veganere av helse-messige årsaker er de som lettest går over til et dyre-basert kosthold igjen. Dette er fordi det er lettere å kjøpe de store kampanjene om helse-fremmende produkter hvis du ikke holdes tilbake av tanken på all den lidelse dyr må gå igjennom for menneskenes grådighet. Selv tror jeg ingenting på at animalske produkter er så fantastisk for kroppen som det blir påstått, men det er mange, mange andre som gjør det.

Til slutt: Veganisme er ikke nødvendigvis det samme som tynn, vakker og perfekt. Jeg er langt i fra perfekt, selv om jeg har vært veganer i over ett år. Selv om jeg er aktiv, har jeg dager der jeg ligger i senga eller sitter i stolen og surfer på nettet hele dagen. Selv om dette ikke er trenden, skjer dette. Personlig mener jeg at det er en del av min personlighet. Uten disse pausene hadde jeg ikke hatt den samme graden av mental helse som jeg har nå. Jeg har opplevd en periode i livet som krever at jeg tar en pause fra alt helse-hysteriet og bare gjør det JEG mener er best. Samme søren om nøttene, kornproduktene, agave-nektaren eller soya-produktene jeg spiser gjør meg større enn det BMI-skalaer eller media sier er bra. Så lenge jeg har det bra med meg selv, er jeg fornøyd.

Veganisme er absolutt den beste måten å leve på, etter min mening, men det spørs helt på hvilken tankegang du har når du starter denne livsstilen. Ja, det er en livsstil, ingen diett. Målet er ikke å gå ned i vekt, buksestørrelser eller å få glatt hud. Målet er å minimere lidelse og ta vare på denne ene jordkloden vi har!

Hvorfor vegan?

Jeg har ikke skrevet så mye om hvorfor jeg er veganer. Fokuset har vært mye på oppskrifter og mat-relaterte ting. Dette er fordi jeg mener at det finnes så mange andre der ute som er bedre enn meg til å tale dyrenes sak, men også fordi at jeg brenner meg ut på å skulle forholde meg til all den lidelsen som foregår på en daglig basis.

Bloggen er derimot en veldig viktig ting for meg og derfor følte jeg at jeg bør ha et innlegg om hvorfor jeg ble veganer og mine tanker rundt dette.

Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig glad i dyr. Jeg er ikke en utpreget «people-person», jeg foretrekker å være hjemme framfor å gå ut med mange andre. Mennesker er etter min mening vanskelige å forholde seg til, du kan si at jeg har vanskeligheter for å stole på dem. Selvfølgelig har jeg venner og familie, jeg som alle andre, men det skal litt til før jeg tør stole helt og fullt på dem. Med dyr er det annerledes. Når jeg er sammen med et dyr fra en annen rase så føler jeg meg vel, det er ikke noe press på å skulle oppføre seg sånn eller sånn, se ut som ditt eller datt, være med på forskjellige ting.

Mitt forhold til dyr begynte fra fødselen av. Jeg pleide å ligge på et teppe på gulvet da jeg var baby og den hunden som bodde hos oss da (han er nå dessverre død…) lå ved siden av meg og passet på meg. Aldri har jeg hatt bedre barnevakt enn ham!

Etterhvert som jeg ble eldre tenkte jeg litt på å bli vegetarianer, men fikk streng beskjed om at det måtte jeg vente med til jeg ble 18. Mamma mente nemlig at et voksende menneske ikke kan utvikle seg godt nok på «kanin-mat». Så da la jeg fra meg tanken. Fra jeg var 16 ble jeg syk og av den grunn kunne jeg ikke av helsemessige og andre årsaker bli vegetarianer. Det var ikke før i desember 2010 at jeg endelig fikk muligheten jeg hadde tenkt på så lenge. Etterhvert som jeg leste meg opp på kosthold og etikk, skjønte jeg fort at vegetarianer ikke var nok. Jeg måtte bli veganer.

Den industrien som produserer kjøtt, egg, melk og andre animalske produkter er en industri ene og alene opptatt av profitt. For dem er ikke dyrene annet enn midler til å tjene penger. Denne tankegangen strider så totalt mot alt jeg mener og står for at jeg rett og slett ikke kunne være en del av det.

Jeg så en god del filmer, leste mange bøker og utallige artikler om veganisme. Det var fra bloggen til Kaja at jeg kom over podcasten til Colleen Patrick-Goudreau, Vegetarian food for thought. Herfra fikk jeg den selvtilliten jeg trengte til å gå «all the way». Etter det har jeg aldri sett meg tilbake. Ja, det hender jeg savner ting som fisk og yoghurt, men aldri om jeg ville spist det. Grusomhetene som blir begått mot dyr er for store til at jeg kan gjøre det med god samvittighet.

En av de verste, men også beste, filmene om det som foregår i kjøtt-, egg- og melkeindustrien er Earthlings. Du finner hele filmen på Youtube, men jeg må innrømme at jeg ikke har klart å se hele enda. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å orke det heller.

Ellers kan jeg anbefale disse podcastene:

Colleen Patrick Goudreau: Vegetarian Food for Thought
The Angry Hippie
Vegan Freaks
Dino Sarma: Alternative Vegan