‘Tiggerpiken’ av Alice Munro

Jeg har prøvd å virkelig fordype meg i disse novellene til Munro, en for en. Som en særdeles mørk og dybderik sjokolade som jeg lar smelte på tungen, kjenner smaken av tunge, deilige, meningsfulle ord skli nedover tungen og legge seg som en liten kompakt stein i magen. Denne steinen krever nemlig fordøyelse, helst over lang tid. Jeg må ligge å smatte på ordene, filosofere over setningene, smile over vendinger, samt rynke pannen over innfløkte metaforer.

Til tross for den enkle skrivemåten, karakterene som nesten uten unntak er unge jenter eller kvinner som står på randen av de voksnes verden – i den limbo som befinner seg i tilværelsen mellom barn og ansvarlig, mellom lek og alvor. Disse kvinnene og jentene er alle spesielle, til tross for at de deler denne vektløfter tilstanden i intetheten, et sted hvor man bare kan vente, stille betrakte begivenheter uten å kunne kommentere eller irettesette.

Som en ung kvinne selv, finner jeg ofte at jeg personifiserer meg med disse kvinnene. Deres liv kunne lett vært mitt, hadde jeg oppvokst på en annen tid og et annet sted. Essensen i deres kommentarer og betraktninger er ikke bundet fast med sterke rep til et geografisk sted eller en spesiell tidsperiode – den er universal og evigvarende.

I denne novellen, på den annen side, fant jeg at jeg sakte, men sikkert, mislikte Rose. Det var ikke så mye løgnene hun fortalte Phillip som var problemet, selv om det også førte til en del skurring, men løgnene hun fortalte seg selv var verre. Hun tør ikke innrømme overfor seg selv, iallefall ikke før etterpå, grunnene bak handlingene sine. Ordene hun lar strømme ut, enten for å forsvare seg selv eller angripe andre, virker ikke som de er knyttet til Rose i det hele tatt. Det hele er en påtatt maske, hvor hun er den eneste maskerte i hennes eget personlige maskeradeball. Til tross for den stive, gammeldagse, misogynistiske holdningen til Phillip er han gjennomsiktig. Han forteller ingen løgner, han vet hva han ønsker seg. Det er nettopp dette som driver Rose mot randen – hun vil slåss, kjempe, få ham til å vise fysisk hvor mye hun betyr for ham. Men selvfølgelig er dette bare en unnskyldning hun forteller seg selv fordi hun ikke tør å stå ansikt til ansikt med sannheten – hun ønsket trygghet, fikk det, og innså at det ikke var for henne.

Rose’s innstilling på slutten av novellen, hennes bestyrtelse over Phillip’s grimaser mot henne, overraskelsen over at han ikke lenger ville gi henne flere sjangser – denne selvopptattheten som sakte har blitt en del av hennes personlighet… Kanskje var den der fra begynnelsen av. Problemet med Rose er at hun, til tross for usmakelige falskheter, er menneskelig. Hennes handlinger er ikke utenkelige, unormale, eller umoralske i den store helhet. Hva som gjør at jeg misliker henne slik, kan til og med være at jeg ser meg selv i henne, og at jeg derfor oppdager at jeg, ved min antipati for henne, gjør meg skyldig i den samme villigheten til å stå ansikt til ansikt med mitt indre, den kjernen som gjør meg til den jeg er. For hvis ikke jeg kan akseptere denne kjernen, hvordan kan jeg forvente at noen andre vil det?

Frykten for å ikke aksepteres, å bli stengt ute, å være uelsket, sitter dypt i menneskenes hjerter, så dypt at vi er villige til å forkaste andre for å hindre være egne mørke hemmeligheter.

Advertisements

80/10/10… again!?

Som dere kanskje gjetter av tittelen, så har jeg begynt å tenke på å gå tilbake til min korte periode der jeg spiste i forhold til 80/10/10. For de som ikke vet hva dette er, så har jeg postet mer om det her og her.

Grunnen er at jeg ikke har følt meg helt på topp den siste tiden. Kroppen har føltes tung, treig og… jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det… Den er liksom ikke med meg! Mentalt har jeg følt meg litt nedfor, har hatt plutselige anfall av følelsesutbrudd etter å ha holdt inne for mye for lenge etc… Etter hva jeg husker, så var tiden der jeg spiste 811 veldig veldig bra. Jeg hadde MASSE energi på grunn av all frukten, jeg var utrlig glad det meste av tiden. Kan nesten ikke forklare det, men det føles som om man går rundt i en lykkeboble hele dagen! Småting kunne gjøre at jeg smilte i to timer etterpå! Dette er virkelig noe jeg savner!

For dem som virkelig er interessert i 80/10/10 så bør du absolutt lese «The 80/10/10 Diet» av Dr. Douglas Graham. Han skriver lett forståelig og greit. Begynte på boken igjen i går og er allerede halvferdig!

Minuset, om det er noe sånt, er at denne måten å spise på er ganske dyr. Hadde jeg kjøpt min egen mat for egne tjente penger hadde jeg ikke hatt noe i mot dette. Jeg er villig til å betale hva det skal være for å føle meg best mulig. Men saken nå er at jeg bor hjemme, har ingen jobb bortsett fra noen strøjobber her og der og mamma betaler maten min. Hun sier at hun ikke har noe i mot å kjøpe det jeg trenger, men jeg føler meg litt «snylter» uansett…

En annen ting er mengden aktivitet som Dr. Graham anbefaler. Misforstå meg rett, jeg elsker å trene! Bare ikke så mye som det han mener vi bør… Jeg har rett og slett ikke tid til det. Jeg trener etter humør og energi og veksler mellom styrketrening og aerobisk trening. Dette gir meg masse tilbake og jeg ser ingen grunn til å forandre på det. Det er dessuten svært mange som følger denne dietten, men som ikke følger mengden trening som anbefales. Det er nok der jeg kommer til å befinne meg!

Men så kommer spørsmålet. Dette er hovedsaklig en matblogg, der jeg legger ut oppskrifter etc. Hvis jeg går over til 80/10/10 mesteparten av tiden (ikke nødvendigvis raw hele tiden, men mest sannsynlig) vil maten bli mye mindre «interessant». Et måltid kan være f.eks 4 bananer, 2 store never spinat og litt selleri blendet med vann i en blender. TADAA!

Jeg tar gladelig bilder og blogger om hvordan det er å spise på denne måten hvis det er stemning for det blant dere! Hvis ikke, vil jeg nok ikke oppdatere så ofte som jeg har gjort til nå. Da vil det hovedsaklig blogges om saker jeg er opptatt av eller ting jeg har gjort som jeg føler jeg vil dele med verdensveven 😉

Men som sagt, si ifra, så skal jeg med glede dele hvordan jeg spiser på 80/10/10!

Kostholds- og treningsmål for 2012

Jeg har ingen nyttårsforsetter. Grunnen til det er vel egentlig at jeg ikke tror noe særlig på dem, jeg har hatt dem tidligere og allerede uti januar begynner jeg å bli lei. Min personlighet er sånn at hvis jeg sier at jeg skal gjøre sånn og sånn og ABSOLUTT ikke gjøre det og det, så er det en liten rebell inni hodet mitt som bestemmer seg for at, nei, dette gidder vi ikke være med på! Og plutselig sitter jeg der og gjør nettopp den tingen jeg bestemte meg ikke å gjøre.

Det jeg gjør er at jeg setter meg mål. Jeg sier ikke at jeg ikke skal gjøre det og det, men jeg bestemmer meg for at i løpet av året vil jeg klare sånn og sånn. Den lille rebellen inni hodet mitt ser dette som en utfordring, på samme måte som den ser det som en utfordring å få meg til å bryte mine høytidlige forsetter laget mens rakettene fyker rundt ørene mine.

Nåvel, jeg har tenkt litt den siste uken over hva jeg ønsker å oppnå med 2012. Først og fremst dreier det seg om det samme som de fleste andres mål dreier seg om: kosthold og trening.

Kostholdet mitt er egentlig veldig bra. Jeg spiser sunt omtrent 98% av tiden og liker faktisk ikke junk som potetgull og godteri (som vingummi, lakris, melkesjokolade etc). Jeg er veganer så det utelukker usunne ting som kjøtt, melk, egg osv. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker og drikker ikke cola eller andre sukkerholdige drikkevarer. Måltidene mine dreier seg som regel rundt grønnsaker og frukt.

Men jeg har som andre mine små ting jeg ønsker å forandre.
1. Jeg har et problem med å overspise. Porsjonskontroll er noe jeg ikke tar NOE hensyn til når jeg spiser. Som regel spiser jeg nok til 3-4 personer pr. måltid, noe som er i det meste laget. Av og til føler jeg at jeg må spise til jeg fysisk ikke klarer å få mer ned i meg. Jeg liker ikke den følelsen jeg da sitter igjen med (obviously…) Jeg legger ikke på meg av dette siden det jeg spiser ikke er så utrolig kaloririkt, men det er følelsen jeg ikke liker. Jeg har en historie med anoreksi og dette føles som om jeg prøver å «gjøre opp for» alt det jeg nektet meg de årene jeg var syk. Målet mitt er dermed: finne en god middelvei mellom underspising og overspising, jeg kan spise absolutt hva jeg ønsker, men trenger ikke nødvendigvis spise ALT på samme tid!

2. Pepsi Max. Jeg har som tusenvis av andre et problem med avhengighet når det kommer til dette. Nei, jeg drikker ikke sukkerholdig brus, men hvis det er pepsi max i huset… Vel, la oss bare si at jeg drakk 1,5 liter SAMTIDIG med min gigantiske frokost. At magen min klarte det skjønner jeg ikke… Pepsi max inneholder som kjent aspartam. Dette er et stoff som rett og slett er livsfarlig. Folk har dødd av aspartam-overdoser. Først trodde jeg ikke noe på det, men jeg leste flere og flere negative ting om det og innså at aspartam bør være et stoff som ikke får passere mine lepper. Problemet er at hvis vi har Pepsi i huset så klarer jeg ikke la være å drikke det. Akkurat nå har vi fremdeles 2 store flasker stående. Siden vi skal til mormor og morfar å spise middag, vil jeg be mamma om å ta dem med til dem og la de stå der. Mål: be mamma om å ikke kjøpe pepsi, med mindre vi får besøk som vi VET drikker pepsi!

3. Spise flere grønne bladgrønnsaker. Jeg er veldig glad i frukt og smoothies, dette er noe jeg spiser masse av hver eneste dag. Smoothiene mine er som regel grønne (det vil si de inneholder grønne bladgrønnsaker, som regel spinat og grønnkål). I det siste har jeg blitt neste umettelig på salat-grønnsaker, noe som jo er fantastisk! Målet er uansett å spise enda mer av dem. De er helt utrolig næringsrike og siden jeg begynner å virkelig crave dem gjør jo dette saken lett 😉

Så var det treningsmålene mine da…

Jeg er rimelig flink til å bevege meg. Det går sjelden en dag uten at jeg har gjort ett eller annet fysisk. Jeg MÅ bevege meg av den enkle grunn at den maten jeg spiser gir meg utrolige mengder med energi som må få et utløp. Dermed blir trening en naturlig vei å gå. Målene mine er egentlig bare å utvikle meg, på på styrkefronten og på utholdenhet.

1. Gjøre disse sterkere:


2. Klare å løpe strekningen mellom meg og ungdomsskolen uten å stanse for å gå litt undervesis (bruker cirka 40 minutter på å løpe den ruten). Dette er et ganske forsiktig mål, men jeg blir veldig fornøyd hvis jeg klarer det, siden mye av den veien er bratte, lange oppoverbakker!

Har dere noen mål for kosthold og trening dette året?


Dehydrerte paprika-wraps

I går kom dehydratoren min!!! Gjett om jeg var i fyr og flamme, klar for å eksperimentere da!! Jeg lurte litt på hva jeg ville lage først, men bestemte meg for å prøve meg på wraps. Slik så de ut før de kom i excalibur’en:


Så pene!! Lagde 7 stykker, men den ene gikk litt i stykker fordi jeg ikke hadde tørket den lenge nok. Hvis dere ser på bildet, er det de to wrapsene som ligger i lunchboksen to jeg tok med som lunch. Resten ble sittende i dehydratoren litt til for å tørke videre siden de var litt for fuktige.


Siden jeg kom ganske sent hjem og bare hadde en halv time på meg til å spise middag før jeg skulle på jobb heiv jeg sammen en guacamole, puttet noen alfalfaspirer og guacamolen inni wrapsene og serverte med isbersalat, pære og en tomat. NOMNOM!!! Wrapsene var akkurat passe spicy, uten å være for sterke!


Oppskriften på 7 litt små wraps er:

1 paprika
1/2 kopp knuste linfrø
1/2 kopp vann
1 stilk selleri
1 ss olivenolje
1 ss soyasaus
Litt cayennepepper
Litt currypulver
Salt og pepper

La vannet og linfrøene trekke i ca. 1/2 time. Hell disse og resten av ingrediensene i en blender og blend til alt er blitt helt glatt, som en tykk suppe. Hell forsiktig over på paraflexx-arkene i dehydratoren og tørk dem i ca. 7 timer (sjekk avogtil for å se når du liker dem best).
Server! Akkurat passe balanse mellom søtt og spicy!


3-2-1: Og løpet er IGANG!

Jeg er stressa. Mer enn stressa faktisk. VELDIG stressa? Finner ikke riktig ord. Anywho…

Nå har nemlig oppkjøret til *gasp* eksamen begynt!!! Det vil si tentamener, innleveringer, masse mas fra lærerne… Ja, du vet hvordan det er…

I går hadde vi den første av en serie tentamener, nemlig norsk hovedmål. Det gikk forsåvidt greit nok, selv om oppgavene var noe dritt! Nasjonalromantikken my ass…

Men i morgen kommer den store styrkeprøven: FRANSK-tentamen! Jeg ber til alt som muligens finnes der ute, Gud, Buddha, Allah og hva-de-nå-heter-alle-sammen om at jeg IKKE kommer opp i fransk til eksamen! Kjenner at selvtilliten min når det kommer til dette ene faget er omtrent lik null…

Etter skolen i dag satt jeg med repetisjonsoppgaver (frivillige, jeg er nerd, right?!) i tre timer. Og jeg føler fremdeles ikke at jeg har en sjanse i morgen…

Mamma; hvis jeg dør, så husk at jeg er veldig glad i deg.